En bokhylle der et fotografi åpner veien til et nytt rom. En symaskin som vekker minner. Et piano som begynner å spille en kjent melodi når noen nærmer seg.

Dette er noen av elementene i et virtuelt minnested utviklet av forskere ved universitetet KAIST i Sør-Korea.

Ved hjelp av virtuell virkelighet, VR, kan besøkende bevege seg gjennom et digitalt miljø der bilder, gjenstander og lyder forteller om et menneskes liv.

I en studie presentert på forskningskonferansen CHI 2025 undersøkte forskerne hvordan et slikt minnested kan utformes i samarbeid mellom personen som skal minnes, og de nærmeste.

Et minnested bygget på personlige fortellinger

Et virtuelt minnested skiller seg fra en vanlig minneside på nettet ved at den besøkende kan oppleve omgivelsene fra innsiden.

Forskerne ønsket å undersøke hvordan VR kunne brukes til å skape et personlig minneunivers, ikke bare en digital samling av fotografier og tekster.

Deltakerne ble bedt om å tenke gjennom hvilke minner, gjenstander og opplevelser de ønsket å etterlate seg.

De valgte fotografier, fortalte om viktige hendelser og vurderte hvilken stemning minnestedet skulle formidle.

Familien fikk også bidra med innspill til utformingen.

En sentral del av prosjektet handlet dermed om samtalene som oppsto når mennesker begynte å diskutere hvordan de ønsket å bli husket.

Når gjenstander forteller historier

I prototypen kunne besøkende utforske ulike deler av minnemiljøet og oppdage fortellinger ved å samhandle med gjenstander.

En bok fra en hylle kunne åpne et annet virtuelt miljø. Fotografier kunne vises i naturlig størrelse, mens en symaskin inngikk i en visuell opplevelse knyttet til personlige minner.

Også lyd var viktig.

Når en besøkende nærmet seg et piano, begynte en melodi med personlig betydning å spille. Musikken ble tydeligere jo nærmere man kom.

Forskerne undersøkte hvordan slike detaljer kunne bidra til å formidle minner på en mer sanselig måte.

Målet var ikke å gjenskape et avdødt menneske, men å gi livshistorien og relasjonene en personlig form.

Hvem skal bestemme hvordan vi blir husket?

Et interessant funn var at personen som utformet minnestedet, og de pårørende ikke alltid ønsket å fremheve de samme minnene.

Personen selv kunne legge vekt på felles familieopplevelser, mens andre familiemedlemmer også ønsket fortellinger fra ulike perioder av livet.

Det oppsto spørsmål om hvilke relasjoner som skulle synliggjøres, og hvem som skulle få bidra med innhold.

Et minnested som hovedsakelig representerer én del av familien, kan føre til at andre føler seg utelatt.

Forskerne peker derfor på betydningen av å ta hensyn til flere perspektiver.

Hvordan et menneske blir husket, formes både av egne ønsker og av minnene andre bærer med seg.

Begrenset forskning på sorg

Åtte personer deltok totalt i forskningsprosjektet. Den ferdige VR-prototypen ble prøvd ut av én deltaker og flere av hennes familiemedlemmer.

De utforsket miljøet med VR-briller og fortalte deretter om opplevelsene sine.

Studien ga innsikt i hvordan personlige gjenstander, lyd og muligheten til å bevege seg i miljøet kunne påvirke opplevelsen.

Men forskningen hadde klare begrensninger.

Minnestedet ble testet som en prototype, og forskerne simulerte hvordan det kunne brukes etter personens død. De fulgte ikke etterlatte gjennom en reell sorgprosess og undersøkte heller ikke langsiktige virkninger.

Studien gir derfor ikke grunnlag for å hevde at virtuelle minnesteder er en dokumentert metode for sorgbearbeiding.

Et mulig supplement til fysiske minnesteder

På lengre sikt kan virtuelle minnemiljøer gi familier flere muligheter til å dele fortellinger og oppsøke minner.

En person kan for eksempel utforske livet til en avdød slektning gjennom fotografier, lyder og gjenstander uten å måtte reise til et bestemt sted.

Samtidig oppstår praktiske spørsmål.

Hvem skal forvalte et digitalt minnested i mange år? Hvordan skal innholdet bevares når teknologien endrer seg? Og hvem bestemmer hvem som får besøke eller endre miljøet?

Dette er spørsmål som må vurderes dersom virtuelle minnesteder skal bli en mer utbredt del av minnekulturen.

Et nytt rom for minnene

Studien fra Sør-Korea viser ikke hvordan fremtidens begravelser vil se ut. Den gir derimot et eksempel på hvordan digital teknologi kan brukes til å utforske personlige minner.

Et virtuelt minnested trenger ikke ligne en kirkegård eller et kapell. Det kan formes rundt gjenstander, lyder og fortellinger som var viktige i et menneskes liv.

Muligheten ligger kanskje ikke i å erstatte gravstedet eller seremonien, men i å gjøre flere deler av en livshistorie tilgjengelige for dem som ønsker å huske og dele den.