Begravelse og kremasjon har lenge vært de to viktigste alternativene for hva som skjer med kroppen etter døden. Men flere steder i verden brukes det i dag en tredje metode: alkalisk hydrolyse.
Metoden kalles ofte vannkremasjon, resomering eller aquamation. Den tekniske betegnelsen er alkalisk hydrolyse. Gezondheidsraad bruker sistnevnte begrep fordi det beskriver den kjemiske prosessen som faktisk finner sted.
Metoden brukes allerede for avdøde i deler av blant annet USA, Canada, Australia, Mexico og Sør-Afrika. Diskusjonen om en bredere innføring handler både om miljøpåvirkning og om muligheten for å tilby flere alternativer til tradisjonell begravelse og kremasjon.
Slik fungerer alkalisk hydrolyse
Ved alkalisk hydrolyse plasseres kroppen i en lukket beholder av stål. Vann og kaliumhydroksid tilsettes, og væsken varmes opp under trykk.
Ifølge nederlandske Gezondheidsraad varierer temperaturen, avhengig av type anlegg, mellom rundt 100 og 150 grader. Hele prosessen tar omtrent to til ti timer, avhengig av blant annet system, temperatur og kroppsvekt, og omfatter også nedkjøling og skylling.
Etter prosessen er det først og fremst de mineralske delene av knoklene som er igjen. Disse tørkes og males til et lyst pulver som kan utleveres til de pårørende på omtrent samme måte som aske etter en kremasjon. Implantater, proteser og annet medisinsk materiale kan samles inn separat.
I tillegg gjenstår væsken fra prosessen, såkalt effluent. Gezondheidsraads rapport beskriver rundt 1 500 liter effluent fra prosessen, der også vann som brukes blant annet til skylling inngår. Væsken består blant annet av vann, kaliumhydroksid og nedbrutte organiske stoffer som aminosyrer, salter, sukkerarter og fettsyrer.
Ifølge Gezondheidsraads rapport inneholder effluenten etter prosessen ikke DNA eller RNA. Den høye pH-verdien må imidlertid senkes før væsken kan håndteres videre.
Det skjer altså ingen forbrenning, selv om metoden ofte omtales som vannkremasjon.
Hva skjer med væsken?
Da Gezondheidsraad vurderte alkalisk hydrolyse på nytt i 2025, behandlet rådet spesielt spørsmålet om effluentens mulige miljøpåvirkning.
Rådet konstaterte at det finnes flere mulige måter å håndtere væsken på etter prosessen. Hvilken løsning som er egnet, avhenger blant annet av hvordan prosessen er utformet og hvilke krav som stilles til utslipp og avløpshåndtering. Gezondheidsraad vurderte at det finnes håndteringsalternativer som kan oppfylle kriteriene i rådets vurderingsmodell.
Nøyaktig hvordan væsken kan håndteres, blir derfor et spørsmål om både tekniske forutsetninger og nasjonale eller lokale regler. Alkalisk hydrolyse handler dermed ikke bare om selve maskinen. For at metoden skal kunne innføres, kreves det også regler for hele prosessen og restproduktene.
Er vannkremasjon bedre for miljøet?
Et av de vanligste argumentene for alkalisk hydrolyse er at metoden kan redusere miljøbelastningen sammenlignet med konvensjonell kremasjon og begravelse.
Fordi kroppen ikke forbrennes i en kremasjonsovn, kreves det ingen tilsvarende forbrenningsprosess, og det oppstår heller ingen røykgasser fra forbrenning av kroppen.
Gezondheidsraad vurderte i 2020 at alkalisk hydrolyse kom bedre ut enn begravelse og kremasjon når det gjaldt bærekraft. Vurderingen bygger samtidig på bestemte forutsetninger om hvordan prosessen og restproduktene håndteres, og innebærer ikke at metoden er uten miljøpåvirkning.
Prosessen krever vann, energi og kjemikalier, og effluenten må håndteres etterpå. Hvor stor den samlede miljøgevinsten blir i praksis, påvirkes derfor blant annet av anleggets utforming, energibruken og håndteringen av restproduktene.
Sikkerhet, verdighet og bærekraft
Da Gezondheidsraad i 2020 vurderte nye metoder for håndtering av avdøde, tok rådet utgangspunkt i tre hovedverdier: sikkerhet, verdighet og bærekraft.
Rådets samlede konklusjon var at alkalisk hydrolyse kunne oppfylle kriteriene for å tillates.
Spørsmålet ble vurdert på nytt i 2025, blant annet på bakgrunn av ny informasjon om prosessen og håndteringen av effluenten. Gezondheidsraad fant da ingen grunn til å endre sin tidligere positive vurdering av alkalisk hydrolyse.
Nederland har allerede bygget to anlegg
Nederland gir et uvanlig konkret eksempel på hvordan teknologien kan ligge foran lovgivningen.
I januar 2022 ble landets første resomator plassert ved Nieuw Eykenduynen i Haag. I september 2023 åpnet ytterligere et anlegg ved begravelsessenteret 't Vijfde Seizoen i Ommeren, der et komplett fungerende anlegg for alkalisk hydrolyse er installert.
Til tross for dette har anleggene ikke kunnet begynne å gjennomføre resomeringer. Gjeldende nederlandsk lov tillater fortsatt ikke metoden.
Den 25. september 2026 tok prosessen imidlertid et betydelig skritt fremover. Den nederlandske regjeringen sendte forslaget til den nye Wet bestemming lichamen overledenen til Raad van State for vurdering. I lovforslaget foreslås resomering uttrykkelig tillatt som en ny form for håndtering av kroppen etter døden.
Forslaget er ennå ikke vedtatt, og det finnes derfor ingen dato for når de første lovlige resomeringene kan gjennomføres i Nederland.
Les mer i Eftertids artikkel om det nye nederlandske lovforslaget. [intern lenke]
Historien har en bemerkelsesverdig parallell
Det er ikke første gang nederlandsk begravelsesteknologi ligger foran lovgivningen.
Landets første krematorium, Westerveld, ble bygget i 1913, og den første kremasjonen ble gjennomført der i 1914. Først flere tiår senere, i 1955, fikk kremasjon et uttrykkelig rettslig grunnlag i nederlandsk lovgivning.
Mer enn hundre år senere finnes det igjen ferdig begravelsesinfrastruktur som venter på at lovgivningen skal komme etter.
Hvordan er situasjonen i Norge?
I Norge er gravferdslovgivningen fortsatt bygget rundt gravlegging og kremasjon.
Gravplassloven regulerer gravlegging og kremasjon, og § 10 fastsetter blant annet at kremasjon skal skje i et godkjent krematorium.
Alkalisk hydrolyse er ikke etablert som et tilsvarende alternativ i dagens norske regelverk. Det finnes dermed ikke et norsk regelverk som gjør resomering til en ordinær tredje metode ved siden av gravlegging og kremasjon.
Utviklingen i Nederland er derfor relevant også fra et norsk perspektiv. Der har prosessen beveget seg fra vitenskapelig vurdering, via ferdigbygde anlegg, til et konkret lovforslag som uttrykkelig skal åpne for alkalisk hydrolyse.
Et tredje alternativ?
Alkalisk hydrolyse brukes allerede flere steder i verden. Dersom metoden etableres i flere land, innebærer det at det lenge etablerte valget mellom gravlegging og kremasjon får et tredje alternativ.
Men spørsmålet handler om mer enn hvilken teknologi som brukes til å bryte ned kroppen. Alkalisk hydrolyse krever vurderinger av hvordan prosessen skal reguleres, hva som skal skje med restproduktene og hvordan de mineralske restene skal håndteres.
Nederland viser samtidig hvordan en slik endring kan foregå. Der kom den vitenskapelige vurderingen først, deretter ble de første anleggene bygget, og nå ligger et konkret lovforslag på bordet.
Neste steg er Raad van States gjennomgang av forslaget. Deretter kan regjeringen gå videre med lovgivningen til parlamentet.
Dersom loven til slutt blir vedtatt, kan de nederlandske anleggene som hittil har stått klare uten å kunne brukes, begynne å fylle funksjonen de ble bygget for.