Ved Linköpings universitet pågår en viktig klinisk studie som undersøker om det psykedeliske stoffet psilocybin kan hjelpe mennesker som har blitt sittende fast i dyp og vedvarende sorg. For etterlatte som lever med langvarig og alvorlig lidelse, undersøker forskerne en mulig fremtidig behandlingsvei – men det finnes foreløpig ingen resultater som viser at metoden virker.

Langvarig sorg – når tapet fortsetter å prege livet

Det er en vesentlig forskjell mellom normal sorg og det forskere og klinikere omtaler som langvarig sorg, internasjonalt ofte kalt Prolonged Grief Disorder (PGD).

Diagnosen er nå inkludert både i Verdens helseorganisasjons klassifikasjonssystem ICD-11 og i den amerikanske diagnosemanualen DSM-5-TR, selv om kriteriene varierer noe mellom systemene.

I DSM-5-TR kan diagnosen stilles hos voksne tidligst tolv måneder etter et dødsfall, forutsatt at sorgen vedvarer og fører til betydelige problemer i hverdagen.

Normal sorg er en naturlig prosess hvor følelsene av savn og tap gradvis blir mindre dominerende. Noen ganger blir sorgen imidlertid så dyp og vedvarende at mennesker blir sittende fast. De klarer ikke å tilpasse seg livet etter tapet, og lidelsen fortsetter lenge etter at den nærstående er død.

Ifølge diagnosekriteriene fører langvarig sorg til betydelig lidelse og påvirker dagligliv, arbeid og sosiale relasjoner.

Rebecca Böhme, hjerneforsker og prosjektleder for studien ved Centrum för social och affektiv neurovetenskap (CSAN) ved Linköpings universitet, beskriver tilstanden slik:

«Det er når man virkelig har blitt sittende fast i sorgen etter tolv måneder, ikke kommer videre og opplever betydelig lidelse.»

Böhme har også egne erfaringer med sorg. Hun mistet moren sin for tjue år siden – et tap hun selv har beskrevet som svært vanskelig å bearbeide. For fire år siden mistet hun også faren. Disse erfaringene vekket hennes interesse for et vitenskapelig spørsmål:

Hvilke nevrologiske mekanismer ligger bak langvarig sorg – og kan de påvirkes?


Psilocybin og hjernens plastisitet – en hypotese som undersøkes

Psilocybin er et psykedelisk stoff som finnes naturlig i enkelte sopparter.

Forskere mener at psilocybin kan øke hjernens plastisitet – dens evne til å danne nye nevrale forbindelser og være mer mottakelig for ny informasjon. Dette er imidlertid ennå ikke fullt ut dokumentert, og mye av mekanismen er fortsatt ukjent.

Studien bygger på hypotesen om at dersom hjernen blir mer plastisk under påvirkning av psilocybin, kombinert med terapeutisk støtte, kan mennesker med langvarig sorg lettere bearbeide tapet og endre fastlåste tankemønstre.

Målet er ikke at psilocybin skal «fjerne» sorgen. Tanken er at behandlingen kan åpne et terapeutisk vindu hvor ny forståelse, aksept og tilpasning blir mulig.


Når blir sorg en sykdom?

Studien reiser også et større spørsmål:

Når bør sorg behandles av helsevesenet?

Den svenske filosofiprofessoren Fredrik Svenaeus har kritisert diagnosen som et eksempel på medikalisering – risikoen for at en grunnleggende menneskelig erfaring blir definert som en medisinsk tilstand, selv om sorg også formes av eksistensielle, sosiale og kulturelle forhold.

Tilhengere av diagnosen, blant dem Rebecca Böhme, mener på sin side at langvarig sorg bare delvis overlapper med depresjon og andre psykiske lidelser. En tydelig diagnose er nødvendig dersom tilstanden skal kunne studeres vitenskapelig.

For mennesker som lever med langvarig og alvorlig lidelse kan en anerkjent diagnose også gi bedre tilgang til støtte og fremtidige behandlingsmuligheter.

Denne spenningen løses ikke gjennom den pågående studien, men gjør forskningsspørsmålene enda viktigere:

Hvem trenger behandling? Hvordan bør den se ut? Og hvor går grensen mellom normal sorg og langvarig sorg?

Slik gjennomføres studien

Studien er randomisert og dobbeltblind. Deltakerne trekkes tilfeldig til å motta ulike doser psilocybin – ifølge tidligere rapportering enten en høy dose eller en svært lav dose – og verken deltakerne eller forskerteamet vet hvilken dose den enkelte får. Dette gjør det mulig å sammenligne resultatene mellom gruppene på en mest mulig pålitelig måte og reduserer risikoen for at forventninger påvirker resultatene.

Deltakerne møter flere ganger ved Universitetssykehuset i Linköping. I løpet av studien gjennomgår de blant annet:

  • En innledende telefonvurdering for å avgjøre om de oppfyller studiens kriterier.

  • En medisinsk undersøkelse med blodprøver og EKG.

  • Funksjonell MR-undersøkelse (fMRI) for å studere hjernens aktivitet.

  • Eventuelt transkraniell magnetstimulering (TMS), en metode som brukes for å undersøke hjernens plastisitet.

Den kliniske studien gjennomføres ved Psykiatrisk klinikk i Linköping, Region Östergötland, i samarbeid med Linköpings universitet. Linköpings universitet er sponsor for studien, som er vurdert og godkjent av svensk legemiddelmyndighet.


Viktig å vite

Studien handler ikke om at mennesker bruker psykedeliske sopper på egen hånd eller driver med noen form for selvmedisinering.

Behandlingen skjer:

  • Innenfor helsevesenet – ved Psykiatrisk klinikk i Linköping.

  • Under medisinsk oppfølging – deltakerne gjennomgår omfattende helseundersøkelser før de deltar.

  • Med profesjonell støtte – deltakerne møter terapeut både før og etter doseringen og overvåkes av studiepersonell gjennom hele behandlingsøkten på 7–8 timer. Lege er tilgjengelig dersom noe skulle oppstå.

  • Etter grundig utvelgelse – bare personer som vurderes å kunne delta på en trygg måte, blir inkludert.

Psilocybin er klassifisert som narkotika i Sverige, og studien skal ikke oppfattes som en anbefaling om egen bruk. Behandlingen som undersøkes foregår under nøye kontrollerte medisinske forhold etter en grundig klinisk vurdering av deltakerne.


Lang vei igjen – men allerede viktig

Forskerne planlegger å inkludere 120 deltakere i studien. Så langt har bare et lite antall personer gjennomført behandlingen, noe som betyr at det foreløpig ikke finnes resultater.

Selv om studien skulle vise positive effekter, vil det fortsatt være behov for flere kliniske studier og regulatoriske vurderinger før en eventuell behandling kan bli tilgjengelig i ordinær helsetjeneste.

Likevel er selve forskningen viktig. Den viser at langvarig sorg ikke bare betraktes som en eksistensiell eller psykologisk erfaring, men også som et fenomen som kan undersøkes vitenskapelig. Forskerne ønsker å forstå hvilke biologiske mekanismer som ligger bak, og om de i fremtiden kan påvirkes på en trygg og effektiv måte.

For mange som arbeider innen begravelsesbransjen, sorgstøtte og helsevesenet vekker forskningen både håp og viktige spørsmål. Håp om nye behandlingsmuligheter for mennesker som lever med langvarig lidelse – men også spørsmål om hvem som i fremtiden bør få tilbud om slik behandling, hvordan den kan supplere dagens sorgstøtte, og hvilke etiske vurderinger som må gjøres før slike behandlinger eventuelt tas i bruk.

Dette er spørsmål som vil kreve svar etter hvert som forskningen utvikler seg. Allerede i dag arbeider forskerne i Linköping med å forstå hvordan hjernen bearbeider sorg – kunnskap som på sikt kan bidra til nye måter å hjelpe mennesker hvis sorg ikke lenger leges av tiden alene.


Les også:

Kan psykedelisk terapi lindre dødsangst? Ny forskning gir håp ved livets slutt

– Om den første delen av sorgprosessen: hvordan forskere undersøker muligheten for å lindre eksistensielle lidelser når livet går mot slutten.

Kilder

Denne artikkelen bygger på vitenskapelige studier, informasjon publisert av universiteter og etablert nyhetsformidling.

Originalkildene finner du nedenfor.

For mer informasjon om studien og kriteriene for deltakelse, se Linköpings universitets informasjonsside.