KI kan både hjelpe mennesker med å håndtere sorg og skape helt nye former for tap. Det er utgangspunktet for en artikkel som psykologene Amy Jean Clark (CQUniversity Australia og University of the Sunshine Coast) og Olive Kit Ling Woo (University of Hong Kong) publiserte 4. september i OMEGA – Journal of Death and Dying.

Ikke en griefbot — men en relasjon som tar slutt

I motsetning til griefbots og digitale minnesider, som simulerer en person som allerede er død, handler dette om noe annet: relasjonen til selve KI-systemet. Forskerne kaller fenomenet AI companion bereavement — sorg etter en KI-følgesvenn.

En chatbot som brukes daglig til samtaler, selskap eller emosjonell støtte, kan for brukeren utvikle seg til en relasjon med en egen identitet og personlighet. Når tjenesten senere stenges ned, minnet nullstilles, modellen byttes ut i en oppdatering eller KI-ens «personlighet» endres, kan den som har bygget opp relasjonen oppleve et reelt tap — ikke ulikt en separasjon eller et dødsfall.

En studie publisert i 2024 beskrev hvordan brukere av Soulmate, en av flere KI-apper som lot brukerne skape en egen digital «partner» å chatte med daglig, reagerte da utvikleren stengte tjenesten. Mange beskrev tapet som en bokstavelig eller metaforisk død. Den samme studien viser til et annet eksempel — Replika, en av de mest kjente KI-følgesvennappene, som i 2023 fjernet muligheten for visse former for intim kommunikasjon i en oppdatering. Brukere beskrev det som om KI-en deres plutselig var blitt «revet bort» eller forvandlet til en helt annen personlighet. (Lenke til studien finnes under kilder.)

Dobbel utydelighet

Forskerne introduserer begrepet dual illegibility («dobbel utydelighet») for å forklare hvorfor denne typen sorg kan være spesielt vanskelig å bære. Dels vet den sørgende ofte ikke helt hva som egentlig har gått tapt: Var det et dødsfall, en separasjon, en sletting, et svik? Dels møter sorgen sjelden sosial aksept — omgivelsene kan avfeie den som latterlig, innbilt eller som et tegn på problematisk avhengighet, i stedet for å anerkjenne den som et reelt tap.

Clark og Woo foreslår at fenomenet best kan forstås i skjæringspunktet mellom to etablerte sorgteorier: Pauline Boss’ ambiguous loss, som beskriver tap der det er uklart om noen eller noe er borte eller fortsatt finnes, og Kenneth Dokas disenfranchised grief, som beskriver sorg som ikke anerkjennes eller får plass sosialt.

Poenget er ikke å sidestille relasjoner til KI med menneskelige relasjoner, men å gi klinikere og terapeuter et språk for å møte en form for sorg som ellers risikerer å bli avvist fullstendig.

Forskerne understreker samtidig at en terapeut ikke trenger å ta stilling til om KI-en «egentlig» var virkelig eller bevisst for å anerkjenne at relasjonen — og dermed tapet — kan ha vært psykologisk virkelig for personen som sørger.

Et ungt felt, allerede merkbart

Clark og Woos artikkel er et konseptuelt bidrag snarere enn en stor kartlegging av hvor vanlig fenomenet er. De etterlyser selv videre forskning på hvor mange som rammes, og hva som gjør enkelte mer sårbare enn andre. Men materialet de bygger på, blant annet tidligere studier av hvordan oppdateringer av KI-appen Replika har endret brukernes opplevde relasjoner, tyder på at dette ikke bare er et marginalt fenomen.

Det reiser et spørsmål som strekker seg lenger enn forskningen: Hvis sorgen etter en KI-følgesvenn kan være psykologisk virkelig, hva betyr det for hvordan vi velger å minnes og bearbeide tapet?

Eftertids refleksjon: finnes det plass for minnesider?

Det er verdt å være tydelig på hva Clark og Woo faktisk hevder — og hva de ikke hevder. De sidestiller aldri sorgen etter en KI-følgesvenn med sorgen etter et menneskes død når det gjelder intensitet. Poenget i forskningen er et annet: Sorgen kan være psykologisk virkelig selv om den ikke ligner tradisjonell sorg, og den blir ofte usynliggjort fordi ingen tar den på alvor.

Med dette forbeholdet reiser fenomenet likevel et spørsmål som forskerne selv bare berører: Kan det finnes plass for minnesider for tapte KI-følgesvenner?

Studien beskriver hvordan mennesker allerede spontant søker seg til nettsamfunn for å få sorgen bekreftet av andre i samme situasjon — i praksis et tidlig stadium av et kollektivt minnerom, om enn desentralisert. Forskerne foreslår også at plattformer bør la brukerne eksportere eller bevare relasjonshistorikken før større endringer gjennomføres. Det ligger kanskje nærmere en digital urne enn en minneside, men peker i samme retning.

Det som gjør spørsmålet vanskeligere enn det først kan virke, er en grunnleggende forskjell fra en menneskelig minneside. En minneside for et menneske som har gått bort, er samlende — den inviterer inn et fellesskap som delte relasjonen til den avdøde. En minneside for en KI-følgesvenn ville være solipsistisk på en annen måte: Ingen andre hadde den samme relasjonen til akkurat denne versjonen av chatboten, og det finnes ikke noe naturlig fellesskap av sørgende å invitere inn.

Det virkelig nye spørsmålet er kanskje derfor ikke om sorgen er legitim, men om en minneside i det hele tatt kan fylle sin funksjon når bare én person i verden fullt ut forstår hva som har gått tapt.