Tapet starter sjelden idet hjertet slutter å slå. For den som pleier en nærstående i livets sluttfase har prosessen ofte pågått i uker, noen ganger måneder – som en stille og utmattende forberedelse.

I en ny nasjonal registerstudie fra Örebro universitet, publisert i det vitenskapelige tidsskriftet Palliative Care and Social Practice, har forskere analysert svar fra 563 pårørende i spesialisert palliativ hjemmetjeneste. Svarene avdekker en skarp paradoks: samtidig som 99,1 prosent av de pårørende oppga at de visste nøyaktig hvor de kunne få akutt hjelp, beskrev en stor andel den siste tiden som overveldende, ensom – og i noen tilfeller også utilverdig.

Forskerne identifiserte to helt motstridende opplevelser av samme situasjon: hjemmet som et trygt og verdig sted å dø – og hjemmet som en krevende, isolerende og skremmende arena.

Den ufrivillige koordinatoren

Når en alvorlig syk person behandles i hjemmet, blir de pårørende ofte mer enn bare familjemedlemmer. Studien viser hvordan nærstående i praksis tvinges inn i rollen som ufrivillige koordinatorer. Det handler om å tolke symptomer, håndtere praktiske spørsmål og navigere mellom ulike helsetiltak i en periode med sterk følelsesmessig belastning.

Når den spesialiserte hjelpen først er på plass, opplever de fleste stor trygghet. Men i mellomtiden – i alle døgnets andre timer – blir de pårørende ofte stående i et eksistensielt tomrom, der de forventes å holde hele situasjonen sammen. Særlig sårbart beskrives skiftet når en eldre person skrives ut fra sykehuset; tiden det tar før spesialistteamet rekker å etablere seg i hjemmet, beskrives av mange som en periode der man «faller mellom stoler».

Ensomheten rett før slutten

Den største mangelen handler likevel om den aller siste, avgjørende kommunikasjonen. Mange pårørende opplever i etterkant at de ikke fikk tydelig nok informasjon om at døden var nær.

Følgen kan bli at døden oppleves som brå og sjokkerende, til tross for et langvarig sykdomsforløp. For mange følges den siste tiden av spørsmål om man gjorde det rette, om man burde ha forstått mer eller om noe viktig ble oversett. Slike opplevelser og tanker kan prege sorgen i lang tid etterpå.

Hvordan vi dør påvirker hvordan vi sørger

Studiens konklusjon peker på noe som er helt sentralt for hvordan vi forstår et tap: manglende støtte og en følelse av utrygghet under dødsprosessen kan bidra til et forlenget og dypere lidelsesløp for familien etter dødsfallet. Med andre ord: hvordan den siste tiden i hjemmet oppleves, påvirker direkte hvordan den etterfølgende sorgen formes.

Å miste noen handler ikke bare om å håndtere et tomrom etterpå. Det handler i høy grad om å bære med seg minnet av hvordan det kjentes da livet tok slutt.

Forskerne etterlyser nå en mer åpen organisering og bedre opplæring for hele behandlingsteamet, slik at de pårørende ikke bare blir sett på som en ressurs eller et praktisk hjelpemiddel, men som mennesker som har akutt behov for veiledning og ærlig informasjon.

Hvis hjemmet skal kunne være den trygge plassen vi håper på, må også de som står ved siden av, slippe å føle seg som de mest ensomme menneskene i verden.


Om studien

  • Deltakere: 563 pårørende deltok i studien.

  • Database: Studien bygger på data fra Svenska palliativregistret.

  • Publisering: Publisert i 2026 i det vitenskapelige tidsskriftet Palliative Care and Social Practice.

  • Gjennomføring: Gjennomført av forskere ved Örebro universitet.

  • Fokus: Undersøkte pårørendes erfaringer med spesialisert palliativ omsorg i hjemmet i den sene palliative fasen.

Kilde: Söderman, A. et al. (2026). A caring safety net or a broken shelter—Relatives’ experiences of specialized palliative home care: A national registry study. Palliative Care and Social Practice. Gjort oppmerksom via Forskning.se.