Arve Ammeruds tante Lise hadde ingen egne barn. Hun ble 92 år gammel, og mange av vennene hennes hadde allerede gått bort. Da begravelsen skulle planlegges, så Arve for seg en stor kirke med bare noen få mennesker på de fremste benkeradene.
Tanken gjorde ham urolig. Han ønsket å gi tanten en verdig avskjed, men fryktet at en tradisjonell begravelse snarere ville understreke hvor få som var igjen.
I en reportasje fra TV 2 forteller han hvordan familien i stedet valgte en annen løsning: en samtaleseremoni, der de nærmeste samles rundt kisten og deler minner om den avdøde.
Sju personer samlet seg om minnene
Samtaleseremonien er et konsept utviklet av det norske begravelsesbyrået Jølstad. I motsetning til en tradisjonell seremoni, der de fremmøtte hovedsakelig lytter til en prest eller seremonileder, bygger opplegget på en felles samtale ledet av en seremonileder.
Familiemedlemmene kan dele historier, vise fotografier og lytte til musikk som hadde betydning for den avdøde. Det er ikke antallet deltakere eller seremoniens omfang som står i sentrum, men muligheten til å minnes et liv sammen.
For Arve og familien innebar det at sju personer samlet seg rundt tante Lises kiste. De bladde i gamle fotoalbum og fortalte om tiden hennes i USA og om minner fra årene før andre verdenskrig.
Samtalene ga også rom for latter. I stedet for å la demenssykdommen som preget hennes siste år, definere hele avskjeden, fikk andre deler av livet hennes større plass.
Arve beskriver opplevelsen som en varm og verdig måte å ta farvel på.
Et alternativ til den tradisjonelle seremonien
Jan Willy Løken, administrerende direktør i Jølstad, sier til TV 2 at stadig flere etterspør muligheten til å forme begravelsen etter den avdødes personlighet og familiens ønsker.
Samtaleseremonien er én måte å møte dette behovet på. Den kan være særlig aktuell når de nærmeste er få, men også for familier som ønsker å delta mer aktivt i avskjeden.
Å samles for å dele minner er selvsagt ikke noe nytt. Det skjer allerede i mange begravelser og minnesamvær. Det som skiller Jølstads opplegg, er at samtalen utgjør selve kjernen i seremonien, i stedet for å være noe som kommer etterpå.
Det betyr ikke at tradisjonelle begravelser trenger å være upersonlige, eller at en seremoni med få gjester er mindre verdig. Men for familier som ikke kjenner seg hjemme i de vanlige rammene, kan en annen form gjøre stor forskjell.
For Arve Ammerud handlet valget til syvende og sist om å finne en form som passet tantens liv og menneskene som fortsatt var rundt henne.
I stedet for den nesten tomme kirken han hadde sett for seg, ble avskjeden en stund der sju personer sammen fikk fortelle hvem Lise hadde vært.
